Så lett er det å bli arveløs

Dette er kopi av min lørdagsspalte På innsida, som trykkes i papirutgaven av avisa Østlendingen. Som alltid, vil jeg takke venner og bekjente på Facebook og Twitter for glimrende innspill. Tittel på bloggen = tittel på innlegget.

Lite visste jeg som toåring at jeg akkurat hadde startet en strabasiøs ferd mot stupet. Det var nemlig første gang jeg sov flere netter alene hos mormor i Kongsvinger. Der benyttet jeg anledningen til å snike meg inn hos leieboeren som hadde vært på fisketur. Først helte jeg kokende vann fra springen over hans ferske fangst - så den gikk i vasken. Etterpå spiste jeg rett fra en uåpnet pakke med meierismør (noe som for oss som bor i Oslo er et glemt fenomen, i og med at byen er utsolgt for smør på grunn av alle lavkarbofanatikerne).

 

I og med at undertegnede var den eneste som ikke hadde så mange tenner i husstanden, ble smørsynderen avslørt av tannavtrykket. Det er muligens den enkelthendelsen som har gjort meg en smule allergisk mot lavkarbo i ettertid.

 

Mormor kunne ha gjort meg arveløs allerede da, men hun er sindig og tilgir barnebarna alt unntatt at samtlige av oss hater å vaske opp for hånd, derfor gikk det bra og jeg fikk lov til å komme igjen. Kjenner jeg mormors varme hjerte rett, fikk sikkert leieboeren bo gratis i minst et par års tid på grunn av min barnlige forseelse. Hun pleide tross alt å sende med leieboerne (selv de som aldri betalte i tide) lommepenger når de skulle på sommerferie.

 

Da jeg ble litt større, rundt 4-5 år, begynte jeg å utmerke meg som en travel husmor og rydde- og vaskefanatiker, både hjemme, hos slekt og venner. Jeg fikk derfor med meg bestevenninnen min opp på loftet der vi bodde -  i Kongsvingers første blokk på Langeland. På den tiden stolte man så mye på sine medmennesker at man sjelden så det som bryet verdt å henge på en bodlås. De fleste i nabolaget låste kun døra hjemme ved lengre utenlandsopphold, og dem var det som kjent ikke så mange av på 70-tallet - med mindre man regner med snabbturer til Charlottenberg eller Höljes.

 

Venninnen min og jeg lekte oss altså gjennom alle loftsbodene og ryddet, danderte og flyttet innholdet fra bod til bod. Alt i god tro, men skal si det ble månelyst da vi ble tatt på fersken. Jeg tror det var da jeg fikk min første husarrest. Det vil si, den ble vel idømt, men jeg har aldri praktisert den slags straff fra oppveksten. Jeg vokste derfor opp med gjentatte timer i imaginær husarrest.

 

Med unntak av å bli fersket i smugrøyking på mitt eget soverom, og en del lettere vindskeive hjemkomster fra bygdefester, samt en gang jeg måtte flykte ut av vinduet til en ungdomskjæreste fordi foreldrene hans kom uventet hjem, gikk ungdomstiden relativt greit for seg på arveløs-fronten. Verre ble det etter at jeg ble voksen. Til tross for at jeg har et plettfritt rulleblad og ofte er regelrett grei av natur, fortsatte min vei strake veien mot stupet så sent som i år. Og dette nesten helt uforvarende.

 

Ikke si det til noen, men det hender nemlig fremdeles at min indre kjerring tar overhånd, og det er da det skjærer seg skikkelig. Jeg får akutt rydde- og systematiseringstrang hos mannlige slektninger.  Tidligere var det hos min bror, men etter at han flyttet fra en byleilighet til omtrent tusenvis av kvadratmeter på Åsta ga jeg opp ham og kastet meg over pappas nybygde hus i Leiret i stedet.

 

Mens pappa og resten av familien min var ute på vift, så jeg mitt snitt til å foreta en påskekjøkkenrazzia. Ut føyk et par bæreposer med utgått tørrfôr, som hvitløkssalt med utløpsdato 1979, ketchup med utløpsdato fra Krim-krigen og hele fem pakker sukkerkulør. Dessverre hadde ikke Ylvis-brødrene startet sitt talkshow på TV Norge på razziadagen, for ellers hadde jeg nok også sendt inn noen eksemplarer til deres storstilte konkurranse Norges Eldste Hermetikkboks.

 

Ved en inkurie kom pappa tilbake før jeg hadde rukket å erstatte det kastede fra kjøkkenet hans. Han ble relativt sint den gangen tenårings-Ine tømte sparekontoen for det livsviktige formålet å kjøpe klær og dra på heisaturer til London. Men det var ingenting imot da jeg kastet krydderet hans i en alder av 42 år.

 

-        Nå blir du arveløs, utbrøt min utenlandsbosatte storesøster forskrekket. Hun trengte nesten luktesalt for å komme seg etter sjokket. Det hjalp ikke at jeg fortalte at hadde sjekket med alle vennene mine på Facebook og fant ut at det slettes ikke er uvanlig å måtte kaste foreldrekrydder uten forvarsel - dog alltid med konsekvenser.

 

-       Jeg lover, dette kommer til å havne i Østlendingen. Det må bare gå litt tid så pappa får summet seg, svarte jeg.

 

Og så sjekket på Facebook igjen denne uken. Det viser seg at vennene mine både har knust toaletter, gått på nylagte parkettgulv med stiletter og parkert bilen til foreldrene gjennom garasjedøra  og det som langt verre er. Derfor ble jeg litt ovenpå i forhold til egne synder.

 

 

Det var da jeg bestemte meg for å ta en Karl Ove Knausgård light og faktisk oute slekta skikkelig på trykk. Denne spalten blir rett og slett kortversjonen av Min Kamp, for alle dere som ikke orker å lese tusenvis av sider fra virkeligheten. Nå har jeg altså gjort det. Fortalt det som det er.

 

- Så, kjære pappa: Hvor mye (ferskt) krydder må jeg gi deg til jul for at jeg ikke skal bli arveløs på ordentlig nå?

Én kommentar

Tove

09.des.2011 kl.05:40

Tror kommentaren min kom anonym i stad.

Skriv en ny kommentar

Ine Thereze Gransæter

Ine Thereze Gransæter

42, Oslo

Realistisk fatalist og optimistisk pessimist. Blek, anemisk og forvorpen, men noen ganger fattet. Forlanger effektivitet, men også passivitet. Løper etter mitt eget lyse hode. Står stille når det er påkrevd. Liker endring, teknologi, harmoni under eiketreet, shiny shoes, vann, rød leppestift og mennesker som virker.

Kategorier

Arkiv

hits