Arven fra barndommen

Lørdagskommentaren min På innsida, som sto i gårsdagens papirutgave av Østlendingen (jeg legger den ut her i bloggen min, siden den ikke publiseres i Østlendingens nettutgave). Tittelen på blogginnlegget er tittelen på kommentaren.


En gammel studievenninne har testamentet sitt rammet inn på doveggen, enda hun verken er gammel eller døden nær. Testamentet ble skrevet med stor innlevelse og snirklete barneskrift på 70-tallet. Der beskrives i detalj hvem som skal arve kassettspilleren, favorittklærne og de 50 kronene hun har på sparekontoen. Ikke en eneste nær slektning eller venninne er glemt, og alt er nedskrevet med dødsens alvor. 

 

Mens jeg nok en gang humret meg gjennom dette barndommens toalettklenodium i glass og ramme, tenkte jeg tilbake på meg selv da jeg var rundt 10 år. Ei venninne og jeg dannet da en supereksklusiv klubb som var så hemmelig at vi knapt visste om den selv.

 

Vi lagde vårt eget, kodede alfabet og skrev viktige, topphemmelige beskjeder som "møt meg i klatrestativet på Frydenlund rett etter Halvsju?"  (der Ivar Dyrhaug var ung og hipp programleder). Dessuten låste vi oss inn på loftet og klippet ut alle hundeskulpturene fra mammas enorme samling interiørblader, fordi vi skulle lage verdens største dyreutklippsbok.Jeg vant ikke noen pris for månedens favorittbarn på grunn av det, akkurat.

 

Da vi gikk lei av dyrebokprosjektet, kodet vi hvert vårt hemmelige testamente.  Som om det var den naturligste tingen i verden. Venninnen skulle få viskelærsamlingen min, og jeg hennes servietter - hvis det viste seg at vi ikke kom til å leve evig. Noe som selvsagt virket helt uvirkelig da.

 

 Etterpå lagde vi vårt eget radiotalkshow som vi tok opp på kassett, før vi avsluttet dagen med å fotografere hverandre i tullemotebildeserier som vi i et optimistisk øyeblikk trodde kom til å havne i Det Nye (jeg tror dette var året før vi uten hell skrev til Hjemmets Ønskebrønn for å få møte enten Carola eller The Kids).

 

Vi fniste oss gjennom oppveksten, og drømte om alt vi skulle gjøre når vi ble oldinger på 30. Dessverre rakk venninnen min aldri å oppleve 30-årsdagen sin, fordi hun ble syk og døde.  Da var begge testamentene borte vekk, men kassettene med talkskowet som skulle gjøre oss verdensberømte, de har jeg fremdeles. Og bildene. Både de inni meg og bildeseriene hvor vi er stylet som alt fra SV-dronningen Hanna Kvanmo og Sovjetunionens buskebryn-president Leonid Bresjnev til Timotei-piken og Miss Sexi  (vi barn av 70-tallet kunne tydeligvis ikke engang stave ordet sexy).

 

Så, i et nostalgisk øyeblikk, spurte jeg meg selv:  "Hvis du skulle testamentert bort de fineste favorittene fra din barndom, hva ville det bli?" Og svaret mitt lyder som følger:

 

Mine fem fineste favoritter fra barndommen
1. Nattkjolen jeg fikk av oldemor da jeg var ca 6 år. Den hadde lamunger (mitt favorittdyr) og garnnøster over hele. Jeg har den faktisk i en pappeske fremdeles.
2. Viskelærsamlingen. Den var så stor og fantastisk at jeg på et tidspunkt anså den som det aller mest dyrebare i livet.
3. De to bestevenninnene mine som døde så altfor unge. Lotta i Stockholm, som ble påkjørt som  11-åring året etter at familien min flyttet fra nabohuset  og hjem til Hedmark, og Tove i nabogata i Leiret. Hun fikk lupus og rakk altså aldri å feire 30-årsdagen sin.
4. En hjerteformet stein jeg fikk av min første forelskelse.
5. Samedukken jeg bokstavelig talt gråt meg til, men som ble liggende i bakruta på bilen i sommerferien en spesielt solfylt dag på hytta på Gråsjøen. Dagen etter hadde dukkeansiktet smeltet inn i vinduet og det før så yndige vesenet så plutselig ut som barnet til Elefantmannen, men jeg elsket henne like høyt likevel.


Og etter å ha spurt meg selv, spurte jeg vennene mine på Facebook og Twitter hva de ville ha testamentert fra sin barndom - ting eller minner.  Svarene var overveldende, både i antall og innhold:

-         

        - Det å lage armbånd til inntekt for Redd Barna og stolt levere inn 68 kroner, forteller @Ikkepokker Twitter, mens andre ramser opp: matchboxbil, vannseng, det store bjørketreet med stort nok hulrom ved røttene til at det fungerte som dukkehus, alle de voksne damene med permanent, løpe på butikken alene med lapp fra far, selv om man kun var 5 år, sukkerertknasking rett av busken bak garasjen til farfar, røde joggesko med borrelås, en koseape, lørdagsgodis med TV-pose og taffelsticks, og ikke minst lykkefølelsen og tanken om at det å være 13 år var helt ideelt.


-      -    Jeg tror fortsatt det å være 13 er ideelt, sier Roger, alias han som engang var tidenes lykkeligste 13-åring.


Det er påfallende hvor lite materielt det er i disse minnebøkene som deles villig vekk.


-        -   Det at vi lærte at jenter klarer alt, vi kunne bli rørleggere eller president i Verdenbanken, sa vår feministiske lærer Brit. Vi hadde heller ikke mye som var rosa. Ikke at rosa er galt, men jeg synes vi fikk sunne idealer, forteller Inga, mens Annette får siste ord fordi hennes testamente oppsummerer alt det fine med en sorgløs barndom:


-          - Stekeovnen pappa snekret til meg. Jeg brukte den nesten aldri, men alle burde eie noe som ble laget med så mye kjærlighet.

Én kommentar

Madeleine

07.okt.2011 kl.01:50

Flott kommentar, Ine.

Skriv en ny kommentar

Ine Thereze Gransæter

Ine Thereze Gransæter

42, Oslo

Realistisk fatalist og optimistisk pessimist. Blek, anemisk og forvorpen, men noen ganger fattet. Forlanger effektivitet, men også passivitet. Løper etter mitt eget lyse hode. Står stille når det er påkrevd. Liker endring, teknologi, harmoni under eiketreet, shiny shoes, vann, rød leppestift og mennesker som virker.

Kategorier

Arkiv

hits