Som en barndomsdrøm

 Min lørdagskommentar «På innsida» i gårsdagens papirutgave av Østlendingen, regionavis for Hedmark. Østlendingen har hovedkontor i Elverum, der jeg vokste opp. Kommentaren legges ikke ut på avisas nettside . Tittelen på kommentaren er identisk med tittelen på dette blogginnlegget. Denne spalten skriver jeg hver fjerde lørdag.

Her kjem'n:

«Så lenge du kan drømme nye drømmer, er du ung»,sa finnskogdronningen og forfatteren Åsta Holth (1904-1999). Kanskje det var derfor hun ble så gammel. Hun ble til og med Norges første kvinnelige president - for Republikken Finnskogen. Jeg fikk gleden av å intervjue Holth da jeg var fersk journalist i Øtlendingen, og tenkte etterpå at den dama der lar seg ikke stoppe av noe.  

 

Mine egne drømmer begynte ganske så moderat. Da jeg var 10 år og nyinnflyttet elverumsing i 1979, var mitt største og eneste mål i livet å fylle 12, for da kunne jeg komme inn på ungdomsfilmene på Elverum kino. Og det var ensbetydende med å være voksen.  

 

Lillebroren min hadde helt andre drømmer. Han hadde nemlig som langsiktig mål i livet å få lov til å spise så mange pølser han ville til middag.  Drømmen ble utrolig nok til virkelighet noen måneder senere. Han spiste sju pølser med lompe uten å få kjeft. Minutter senere kastet han opp, og ikke lenge etter ble han vegetarianer.

 

Mitt neste delmål etter å ha kommet lovlig inn på 12-årskinoen med Strenge-Olsen som billettkontrollør, var å overleve langkjøringa til Oslo, en manndomsprøve man måtte igjennom for å bli myndig og få førerkort.  Allerede fra før vi lærte å sykle uten støttehjul, ikk vi leirsinger høre skrekkhistoriene om langkjøringa tur retur Sinsenkrysset.  Dette var på den tiden Elverum bare hadde én skarve rundkjøring mellom kirkestua og Elvis, så det å mestre monsterrundkjøringa  ble sett på som en nesten like stor bragd som da Marit Bjørgen tok fire gull på rad under ski-VM i Oslo for noen uker siden.

Overlevde man Sinsenkrysset, var man klar for å flytte hjemmefra og trengte ikke lenger frykte noe. Jeg klarte å oppfylle også den drømmen, men i og med at jeg bodde i Asia som 18-åring, fikk jeg ikke somlet meg til å ta lappen før jeg fylte 24 ? som den desidert siste i venneflokken. De fleste hedmarkinger med respekt for seg selv tar tross alt lappen på 18-årsdagen, i motsetning til byfolk. I Oslo tar under halvparten lappen. Kanskje fordi oslofolk ikke trenger å drømme om friheten til å kjøre dit man vil, i og med at det går buss eller bane dit hvert femte minutt uansett.

Før disse livsviktige milepælene med kinosalighet og førerkort, danset jeg ballett, og så for meg å seile gjennom livet på tå hev og bli hyllet som den nye prima ballerinaen i Bolsjoi-teateret i Moskva.  Den drømmen glemte jeg så fort jeg begynte i speideren, som ble avløst av turning og ambisjonen om å bli den nye Nadia Comãneci.

Jeg løy muligens litt i starten av denne kommentaren da jeg sa at jeg kun drømte om å fylle 12, for jeg hadde også helt konkrete planer om å bli verdensdiktatorballerinafrisør når jeg ble stor, i tillegg til å bli Elverums svar på Polens store datter, fysikeren og kjemikeren Marie Curie (1967-1934). Det virket liksom så fristende å se frem til å kunne sanke en håndfull Nobel-priser for mitt avgjørende arbeid for hele menneskeheten. Når jeg ble lei av Nobel-priser skulle jeg bli advokat, med ekstrajobb som veterinær.

Det var aldri noen som fortalte meg at det var umulig å gjøre alt det jeg drømte om som barn, så jeg var skråsikker på at jeg ville oppnå absolutt alt jeg kunne forestille meg før jeg fylte for eksempel 25. Muligens utenom å bli blokkfløyte-virtous. Som innflytter fra Stockholm i 4. klasse gikk jeg nemlig glipp av blokkfløyteundervisningen i  i 3. klasse på Frydenlund skole. Det var en av mine store sorger. Jeg hadde ikke komplekser for så mye, annet enn at jeg var helt alene om å være blokkfløyte-analfabet.

For å kompensere for manglende blokkfløytekunnskaper, drømte jeg i stedet om å bli milliardær og Norges svar på fredsprisvinneren Moder Teresa, fordi jeg hjalp gatebarn i Afrika og pleiet alle som kom i min vei, enten de var eldgamle eller spedalske.

Drømmene mine var grenseløse og kjepphøye selv om jeg aldri ble lengre enn 163 cm på strømpelesten. Derfor innså jeg ikke mine begrensinger før jeg fylte 17 og fikk mine første skikkelig høyhælte sko. Svarte pumps i semsket skinn. Jeg bodde i India med familien da. Skoene var så umulige å balansere på at jeg tok dem av meg i sinne etter få meter og gikk barbeint bortover gata som var overstrødd av søppel og glasskår. Jeg la skoene i en bærepose, som jeg svingte fra side til side i affekt og vrede. Vips, så skvatt den ene skoen ut og havnet rett i den åpne kloakkrenna som gikk langs veien. Jeg ble så sint at jeg begynte å grine og tenkte at jeg aldri kom til å få så fine sko igjen. I dag har jeg over 200 par.

«Kan du drømme det, kan du gjøre det», sa verdens tegneseriefar Walt Disney (1901-1966). Jeg tok ham på ordet, og ønsket meg derfor blokkfløyte til 30-årsdagen. Blokkfløyte fikk jeg, lærte jeg og glemte jeg, alt i løpet av et par uker. Men jeg ble i hvert fall kvitt et til da livslangt kompleks, så nå kan jeg strekke meg etter enda noen nye drømmer. Samtidig som jeg øver meg litt hver dag på å huske at drømmer tross alt er viktigere enn komplekser.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Ine

Ine

41, Oslo

Realistisk fatalist og optimistisk pessimist. Blek, anemisk og forvorpen, men noen ganger fattet. Forlanger effektivitet, men også passivitet. Løper etter mitt eget lyse hode. Står stille når det er påkrevd. Liker harmoni under eiketreet, shiny shoes, vann, rød leppestift og mennesker som virker.

Kategorier

Arkiv

hits