Det er aldri for sent å bry seg

Min lørdagskommentar «På innsida» i papirutgaven av Østlendingen i dag (den legges ikke ut på avisas nettside) . Tittelen på kommentaren er tittelen på blogginnlegget. Denne spalten skriver jeg hver fjerde lørdag. Har du innspill til temaer, nøl ikke med å dele dem.

Tusen takk til de mange bra folkene på Facebook og Twitter, som så åpent har delt gode og dårlige minner mens jeg skrev kommentaren. Here it goes:

- Hvor var du da Brå brakk staven? spurte jeg en gammel skolevenninne på spøk da vi tilfeldigvis møttes for første gang på mange år. Vi hadde ikke så mye til felles, så det var et forsøk på tørrprat for å slippe å snakke om været.

-  Jeg lå hjemme under dyna og gråt fordi ingen på skolen likte meg, var det overraskende svaret jeg fikk.

Det kom svært bardus på. Jeg ble helt stum, noe de aller fleste som kjenner meg vet at er en utrolig stor bragd i seg selv. Mens vi andre var en del av fellesskapet, lå hun altså under dyna og gråt fordi hun var usynlig. Uten av noen på skolen merket det. Uten at jeg merket det, for jeg var for opptatt av å tenke på alt annet enn krig og fred og politikk og mobbing og sånn.

Foruten å heie på Oddvar Brå i ski-VM i Holmenkollen, brukte jeg nemlig mesteparten av 1982 til å tenke på den kjekkeste gutten jeg visste om den gangen. Han skrev en lapp og leverte den til meg i skolegården. På lappen sto det: «Du er søt, vil du være samen» (selv om han var kjekk, var han ikke verdens beste til å stave. Og løsrevne papirstykker hadde dessverre ikke stavekontroll på 80-tallet heller).

Ellers gikk det året stort sett med til å tenke på hvordan jeg skulle lure pappa til å tro at jeg trengte nye sko og bukser veldig ofte, siden det var litt lettere å mase meg til viljen min hos ham enn hos mamma. I tillegg brukte jeg mye tid på å høre på musikk, som oftest tatt opp fra Ti i skuddet.

Jeg våknet til Melodi Grand Prix-vinner Nicoles «Ein Bisschen Frieden» på repeat på kassettspilleren, spilte F.R Davids «Words» etter skoletid og sovnet til Culture Clubs store hit «Do You Really Want to Hurt Me» - uten å vite at når jeg sovnet med et smil, lå skolevenninnen bare noen få gater unna og hulket til samme sang. Ensom, og uten kjærlighetslapp under puta.

Det falt meg ikke inn at noen jeg kjente følte seg mobbet. Jeg brukte ikke spesielt mye tid på å tenke på viktige ting eller samfunnsdebatten, slik som Altaaksjonen, som en litt modnere klassevenninne forlangte at vi skulle diskutere i O-fagstimen i 6. klasse. Sistnevnte klassevenninne var også langt flinkere enn meg til å ta ansvar for fellesskapet også på andre områder.

Nesten alle jentene var småkjærester med alle guttene i klassen vår på Frydenlund skole i Elverum. Kjæresteriet besto stort sett i at vi skrev lapper til hverandre og møttes i kjellerstuer rundt omkring i Leiret, hvor vi kjøpte masse godteri og lekte kyss, klapp og klem og så på Detektimen.

En gang ble alle jentene i klassen så irritert på guttene at den fremmelige klassevenninnen vår tok resolutt affære. Høyt og tydelig proklamerte hun midt i timen at alle jentene slo opp kollektivt med alle guttene samtidig, fordi de var så teite.

I det minste var det ingen som ble holdt utenfor akkurat den gangen. Alle gutta fikk svi like mye, og alle jentene følte at vi hadde verden for våre føtter, selv om det var bare en av oss som faktisk hadde stått opp på vegne av fellesskapet. Den dag i dag påstår vår fantastiske barneskolelærer Mia at det er et av minnene hun husker best fra sin mangeårige lærerkarriere. Det er noe vi stadig mimrer over selv også, og ler godt. Slik man gjør når man tenker tilbake på en tilsynelatende bekymringsløs tid.

Jeg var stort sett relativt veloppdragen og høvelig grei på den tiden. Tror jeg. Klassen min var en såkalt engleklasse, i hvert fall sammenlignet med de fleste andre. Men hvis jeg tenker meg riktig godt om, husker jeg én gang jeg fikk med melding hjem fordi jeg hadde vært skikkelig slem mot en i klassen. Jeg syntes han var dum og oppførte meg derfor utstudert ufint.

Handlingen var neppe noe å komme i arresten for, men vår kloke lærer ga meg nok meldingen som en lærepenge. Fortsatt husker jeg at jeg vurderte å rive meldingen i småbiter og svelge den i stedet for å levere den til mamma og pappa for å få underskrift. Jeg skammet meg virkelig, men for å være helt ærlig er jeg ikke helt sikker på om det var mest fordi jeg ble tatt på fersken, eller fordi jeg hadde vært slem uten grunn. Trolig var det en kombinasjon.

Det var kanskje langt verre da jeg sa til en klassevenninne at hun ikke fikk bli med meg og en annen venninne for å leke etter skoletid, slik vi pleide alle tre. Grunnen jeg oppga var at det ikke gikk an å være tre. Jeg skjønte ikke at hun ble skikkelig lei seg før jeg ble utsatt for akkurat det samme selv en stund senere. Det var utrolig kjipt å bli holdt utenfor, selv om det bare var for én kveld. Men dagen etter var alle venner igjen, og det falt meg ikke inn at det var noen som ble holdt utenfor på den måten konstant. Jeg var for opptatt med å tenke på mitt, for lite reflektert til å bry meg.

Inni mitt hode var mobbing noe fysisk, slik som det ble fremstilt på filmer laget av skolefjernsynet på 70-tallet: En gjeng med onde unger i ring rundt et stakkars mobbeoffer som lå på bakken i midten, sparket, slått og spyttet på. Noe som er så synlig var så lett å fikse, liksom.

Hvordan kan man fikse problemene for dem som er usynlige hele tiden? VGs antimobbekampanje «Bry deg» har nå over 90 000 tilhengere på Facebook, og har vært en tankevekker. Akkurat som gjensynet med hun som alltid vil huske at hun var usynlig da Brå brakk staven.

Heldigvis har jeg lært litt siden Altaaksjonen. Det er nemlig aldri for sent å bry seg.

Én kommentar

Frøken Olsen

19.feb.2011 kl.21:21

A+

Skriv en ny kommentar

Ine

Ine

41, Oslo

Realistisk fatalist og optimistisk pessimist. Blek, anemisk og forvorpen, men noen ganger fattet. Forlanger effektivitet, men også passivitet. Løper etter mitt eget lyse hode. Står stille når det er påkrevd. Liker harmoni under eiketreet, shiny shoes, vann, rød leppestift og mennesker som virker.

Kategorier

Arkiv

hits