Kjør meg hjem!

Min lørdagskommentar På innsida i papirutgaven av Østlendingen lørdag 22. januar 2011 (de legger ikke ut kommentatorstoffet på nett). Litt sent å legge den ut nå, men fikk ikke gjort det før pga lang og herrrlig ferie i Argentina. Tittelen på dette blogginnlegget = tittelen i avisa.

Here it goes:

Da jeg var liten, elsket jeg de såkalte sjukehusblokkene i Elverum. For de uinnvidde, er det et knippe blokker som ligger like ovenfor sjukehuset som ikke lenger heter Elverum sjukehus, men Sykehuset Innlandet. Jeg kjente ingen som bodde i sjukehusblokkene, ikke var de spesielt vakre å se på heller, men jeg elsket dem likevel. Spesielt om vinteren. Da vanket jeg nemlig der i snitt to ganger om dagen. Ikke fordi jeg var hjemløs eller drev med noe usedvanlig suspekt, de lave blokkene var rett og slett varmestue i ordets rette forstand.

Du skjønner, ingen ble kjørt da jeg vokste opp på 70- og 80-tallet. I hvert fall ikke til vanlige ting som skolen, venner som bodde kortere unna enn 4,9 kilometer eller til fritidsaktiviteter som svømming og håndball. Det er der sjukehusblokkene kommer inn i varmen.

Vi jentene på Frydenlund skole lekte sammen så og si daglig etter skoletid, og siden jeg bodde i Frydenlundveien midt i Leiret og mange av venninnene bodde i området rundt Mastmoen, passerte vi alltid sjukehusblokkene på veien. Slik jeg husker barndommen, var vinteren mye lenger enn sommeren, og det var alltid minst så kaldt at tunga frøs fast hvis man stakk den ut for å slikke på et gelender av metall (så derfor gjorde vi aldri det mer enn én gang hver). Jeg innbiller meg at gradestokken mer eller mindre frøs fast på minus 20 eller lavere. Da blir man utrolig fort kald når man skal traske til venninner et par-tre kilometer unna. Spesielt på dager hvor vi trosset mødrenes ordre om å bruke ullstillongs omtrent frem til 17. mai.

Det var så kaldt at både kinn og lår ble helt numne etter få minutter. Og få minutter var alt det tok oss å gå til sjukehusblokkene. Oppgangene der var alltid ulåst, slik hus var på den tiden. Vel inne i oppgangen hoppet vi opp og ned og tok gode, gammeldagse floker selv om det var lenge før OL-floka på Lillehammer i 1994. Etter noen minutter var vi så gode som nye, eller i hvert fall ikke like isklaka lenger, og marsjerte videre.

I barndommen fikk vi frihet til å være ute
omtrent så mye vi ville, så lenge leksene var gjort og vi kom hjem før leggetid. Prisen vi betalte for friheten, var at vi måtte komme oss dit vi skulle for egen maskin. Enten det var å gå, sykle eller sparke. Det vi fikk på kjøpet, var at alle var i god form helt automatisk, selv før det første treningsstudioet dukket opp i YC-gården i Elverum da jeg var godt ut i tenårene. En venninne regnet for eksempel ut at hun syklet opp mot 10 mil i uka til og fra venner og fritidsaktiviteter, fordi hun bodde litt avsides til. Det er nesten dobbelt så langt som å sykle Birkebeinerrittet ...

Da jeg skrev på Facebook at temaet for dagens "På innsida" var det å bli kjørt kontra ikke kjørt av foreldrene, sa en venn følgende:

"Vi investerer langt mer i barn nå enn før. Barn er overskuddsprosjekt, statussymboler. Selvfølgelig kjører vi dem overalt". En annen venn kommenterte det slik:

"Kjøring sparer oss for å måtte følge, for eksempel til skole. Vi tør ikke å la barna gå, det er mye trafikk, det er mange gærninger løs - og alle andre blir kjørt. Våre barn har ingen gå-vaner, fordi vi ikke tør å slippe dem. Vi lar dem herje på nett, men der er virkeligheten virtuell og ikke reell. De er ikke vant til å opptre i den reelle verden, og vi er utrygge på hvordan de vil takle den".

Er det derfor mange er så overbeskyttende at barna kjøres til skolen selv om den er 200 meter unna? Den generasjonen som nå kjører barna over alt er tross alt vokst opp uten å bli kjørt noe sted selv. Og ble vi først kjørt, så var det så som så med sikkerheten, for å si det forsiktig.

Når min familie skulle på bilferie, satt vi tre barn og en hund i baksetet, uten barnesete eller sikkerhetsbelte. Foran satt begge foreldrene mine og dampet på hver sin røyk når det passet dem (ironisk nok røyker ingen av dem lenger etter at barna flyttet hjemmefra). Ble vi dårlige, måtte vi sveive ned bakvinduet og kaste opp i fart.

En venn forteller at han faktisk ble kjørt, men det var til søndagsskolen en knapp kilometer unna. Det gikk sport i å få stappet flest mulig barn inn, på vei til Guds hus: "Konkurransen var om hvem sin far som fikk flest barn inn i én bil. Min far vant - med 18 barn i vår grå Ford cortina. Vi satt/lå/sto/hang trangt, kan du si. Men til kirken kom vi".

De fleste jeg kjenner på min alder (40 pluss) har tilsvarende fullstappede bilminner fra barndommen: På vei til Sverige ble det stuet barn og billig flesk om hverandre i hundeburet bakerst i stasjonsvogna til naboen. Heldigvis satt vi så trangt at vi neppe hadde smelt i frontruta hvis vi kolliderte -  selv om vi verken hadde sikkerhetsbelte eller kollisjonspute. Og mer enn én gang dro vi på bygdefest med en eller to passasjerer i bagasjerommet. Flest mulig skulle med når man først hadde gleden av å bli kjørt.

Så var alt egentlig så mye bedre før, da alle måtte gå, eller i beste fall stues sammen som sild i tønne? Tja, barna måtte ordne det meste av logistikken selv, men vi var i det minste like spreke som en hvilken som helst Birkebeiner -  uten å måtte betale en eneste krone til personlig trener. Også var vi aldri redde. Det vil si, det eneste vi fryktet var vel å gå glipp av noe morsomt.

3 kommentarer

29.jan.2011 kl.18:15

kjempemorsomt skrevet :-) kjenner meg veldig godt igjen:-)) klem

Hege

29.jan.2011 kl.22:47

Veldig morsom lesning, husker godt hvordan det var og prøver å gjenskape litt av denne barndommen for mine egne barn ved å gå til skolen osv. Men fullstapping av biler går ikke for en som bor i Belgia som visstnok er et av de landene i Europa med mest bilulykker... Uansett, takk for en god latter selv om det er synd det har blitt som det har blitt!

Helen

30.jan.2011 kl.16:34

Jeg er 41 og husker det nøyaktig slik som du beskriver! :) Ikke minst i baksetet med røykende foreldre...

Skriv en ny kommentar

Ine

Ine

41, Oslo

Realistisk fatalist og optimistisk pessimist. Blek, anemisk og forvorpen, men noen ganger fattet. Forlanger effektivitet, men også passivitet. Løper etter mitt eget lyse hode. Står stille når det er påkrevd. Liker harmoni under eiketreet, shiny shoes, vann, rød leppestift og mennesker som virker.

Kategorier

Arkiv

hits