Det gjelder å være godt forberedt

Dette er min lørdagskommentar i spalten På innsida i Østlendingen - som sto på trykk i papirutgaven lørdag 11. desember 2010 (lørdagskommentarene legges foreløpig ikke ut i nettutgaven).

Tittelen er altså som tittelen på denne bloggposten: Det gjelder å være godt forberedt

I 80-talls-elverum startet man med julebaksten sånn cirka 1. oktober. Senest! I hvert fall er det slik jeg husker det når jeg mimrer tilbake til barndommen. Det begynner å bli så lenge siden at jeg ikke lenger husker hvor mange slag man måtte bake for å være ansett som en god og respektabel borger. Jeg tror nedre grense var nærmere 777 slag enn sju, og dette var tross alt nesten før halvfabrikata og annet juks og fanteri var oppfunnet. Fulle kakebokser var ensbetydende med stort hjerterom, og kun små, stjålne øyeblikk med hvilepuls.

- Juleforberedelsene er det beste med hele julen, sa mamma, mens hun hesebleset seg gjennom dagene helt til nettene ble lange. Ingrediensene til julebaksten ble kjøpt inn i så god tid at alt var smugspist tomt omtrent før sommerferien inntraff. Det var på den tiden man stuet sammen to foreldre, tre barn og en hund og dro på bilferie uten skilsmisseforebyggende baksetetiltak som Nintendo, aircondition og Justin Bieber på repeat.

Mens resten av familien smugspiste julebakstingredienser på harde livet, kjøpte mamma nye nøtter, mandelmasse og sjokolade gang på gang utover høsten. (Det var mammaene som bakte på 80-tallet - slik det fortsatt er i overraskende mange familier også i 2010). Mamma gjemte alt som var søtt og salt, fett og forlokkende innerst i kjøleboden i kjelleren. Full av optimisme, men godsakene forsvant jevnt og trutt uansett hvor ofte det ble fylt på.

En førjulstid forsvant alt i matboden så mange ganger på rad at mamma klistret på seg sin beste Dynastiet-mine. Hun tok med et kokesjokoladepapir som bevis, satte seg i bilen og sa hun skulle kjøre til Elverum politikammer for å sjekke fingeravtrykkene og avsløre synderen. Det hjalp. I hvert fall fikk kokesjokoladen ligge helt til den ble delfiakake og risboller det året. Kakene ble lagt i hjemmekoselige bokser med sirlig sprittusjpåtegnede dødningehoder. I tillegg til påskrift som: "76 kokosmakroner i denne boksen Husk, mamma ser alt".

Men når kakene først var i boksen, var spenningen med å spise dem opp over - nesten på mystisk vis, Dessuten måtte vi gjøre uhyrlige ting som å både rydde og vaske til jul,. Sånn var det bare. Vi hadde ikke lenger tid til å spise kaker. Alle barna som var med på stikkball og politi og røvere i Frydenlundveien og omegn ellers, forsvant som dugg for solen i førjulstiden. Gata ble støvsugd for ytre liv, omtrent som på en strand fem minutter etter at hai-varselet har gått. Den som ikke har løpt hjem for å rydde nå, får stå -  i skammekroken.

Blankskurt, velduftende og plettfritt skulle det være i de tusen hedmarkshjem. Vi måtte til og med rydde på rommet vårt selv, for i julen skulle alle porter være høye og dørene vidåpne. Og årsaken til det, var at enhver gammel tante kunne dukke opp uventet og ta støvtesten også på det som normalt var et kaotisk barnerom med dørskilt som: "Her bestemmer jeg, hold deg unna olding".

Og etter hvert vokste vi opp og fikk dørskilt med både fornavn og etternavn utenfor våre egne hjem. Ofte ganske langt hjemmefra, slik det blir når man tripper rundt på sine barnsbein på små steder. Å lage jul selv hjemme er selvsagt helt uhørt før man har fylt 50, eller i det minste har blitt forelder selv. Det vet alle som noen gang er vokst opp i ribbelukt og duften av hjemmelaget flatbrød. Så når vi omsider fikk realisert barndomsdrømmen om å bli store nok til å flytte hjemmefra, begynte vi umiddelbart å glede oss til å komme hjem til jul.

Hjem for å vanne røttene, hjem for å møtes på romjulsfester og hjem for å mimre sammen om barndommens blankskurte kakebakeregime. Til den tiden da alt var så rolig, trygt og godt og tiden gikk så sakte. Til tiden da vi var så små at vi ikke merket det når mødrene rundt oss låste seg inne på do etter at vi hadde sovnet. Der gråt de en skvett av sine modige og totalt utslitte førjulstårer, før de brettet opp ermene og fortsatte med å skape den perfekte julehyggen de aller fleste minnes med glede. Lukk øynene, hold pusten, hold ut, og jobb ufortrødent videre.

Mødrene av 80-tallet visste ikke da at det var tidsklemma som fikk dem til å falle utslitt om i senga om kvelden på julaften, for tidsklemma var ikke oppfunnet ennå. Tidsklemmer og stressnakker kom først et lite stykke etter at alle hadde fått sin første parabol, hagetrampoline og doble garasje.

Nå er samfunnet helt annerledes. Det er blitt likestilling, så alle kjønn løper alt vi kan. Hele tiden. Som hamstere i hjul. Men vi kommer aldri frem, og blir ikke engang tynne av det. Hva er det egentlig vi løper etter? Vi løper selvsagt 365 dager i året for å bli ferdige i tide så vi kan komme hjem til jul. Til den julen vi har inni oss, selv når barndommshjemmene våre er solgt og flere foreldre faller fra, så det å komme hjem til jul betyr for noen å tenne gravlys på kirkegården

I år slår jeg et slag for stillstanden i stedet for julebaksten. La kaker være kaker, og kom deg hjem til jul. Uansett om det betyr at du bare drar av gårde i drømmene dine. Jeg kårer stillstand til årets julegave -  eller den nye vinen, om du vil.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Ine

Ine

41, Oslo

Realistisk fatalist og optimistisk pessimist. Blek, anemisk og forvorpen, men noen ganger fattet. Forlanger effektivitet, men også passivitet. Løper etter mitt eget lyse hode. Står stille når det er påkrevd. Liker harmoni under eiketreet, shiny shoes, vann, rød leppestift og mennesker som virker.

Kategorier

Arkiv

hits