Noe å strekke seg etter

Just nu: Austra - Beat and the Pulse {Spotify]

Jeg går retro. På Facebook fikk jeg akkurat en påminnelse om et blogginnlegg jeg skrev i 2003. Så begynte jeg å lese meg tilbake på første versjon av Ines infame innfall, som da het Mensa Rotunda. Dette er hva som sto som mine høye ønsker for cirka ti år siden, da jeg (som nå) var besatt av lister.

CD-brenner ønsker jeg meg ikke lenger, ei heller iPod 40 GB eller plasma-tv, men ellers står det meste fortsatt ved lag. Det er det jeg alltid har sagt: til å elske nye ting, er jeg usedvanlig konservativ.

 Ines infame innfall: høye ønsker - the vintage version:

 

Så lett er det å bli arveløs

Dette er kopi av min lørdagsspalte På innsida, som trykkes i papirutgaven av avisa Østlendingen. Som alltid, vil jeg takke venner og bekjente på Facebook og Twitter for glimrende innspill. Tittel på bloggen = tittel på innlegget.

Lite visste jeg som toåring at jeg akkurat hadde startet en strabasiøs ferd mot stupet. Det var nemlig første gang jeg sov flere netter alene hos mormor i Kongsvinger. Der benyttet jeg anledningen til å snike meg inn hos leieboeren som hadde vært på fisketur. Først helte jeg kokende vann fra springen over hans ferske fangst - så den gikk i vasken. Etterpå spiste jeg rett fra en uåpnet pakke med meierismør (noe som for oss som bor i Oslo er et glemt fenomen, i og med at byen er utsolgt for smør på grunn av alle lavkarbofanatikerne).

 

I og med at undertegnede var den eneste som ikke hadde så mange tenner i husstanden, ble smørsynderen avslørt av tannavtrykket. Det er muligens den enkelthendelsen som har gjort meg en smule allergisk mot lavkarbo i ettertid.

 

Mormor kunne ha gjort meg arveløs allerede da, men hun er sindig og tilgir barnebarna alt unntatt at samtlige av oss hater å vaske opp for hånd, derfor gikk det bra og jeg fikk lov til å komme igjen. Kjenner jeg mormors varme hjerte rett, fikk sikkert leieboeren bo gratis i minst et par års tid på grunn av min barnlige forseelse. Hun pleide tross alt å sende med leieboerne (selv de som aldri betalte i tide) lommepenger når de skulle på sommerferie.

 

Da jeg ble litt større, rundt 4-5 år, begynte jeg å utmerke meg som en travel husmor og rydde- og vaskefanatiker, både hjemme, hos slekt og venner. Jeg fikk derfor med meg bestevenninnen min opp på loftet der vi bodde -  i Kongsvingers første blokk på Langeland. På den tiden stolte man så mye på sine medmennesker at man sjelden så det som bryet verdt å henge på en bodlås. De fleste i nabolaget låste kun døra hjemme ved lengre utenlandsopphold, og dem var det som kjent ikke så mange av på 70-tallet - med mindre man regner med snabbturer til Charlottenberg eller Höljes.

 

Venninnen min og jeg lekte oss altså gjennom alle loftsbodene og ryddet, danderte og flyttet innholdet fra bod til bod. Alt i god tro, men skal si det ble månelyst da vi ble tatt på fersken. Jeg tror det var da jeg fikk min første husarrest. Det vil si, den ble vel idømt, men jeg har aldri praktisert den slags straff fra oppveksten. Jeg vokste derfor opp med gjentatte timer i imaginær husarrest.

 

Med unntak av å bli fersket i smugrøyking på mitt eget soverom, og en del lettere vindskeive hjemkomster fra bygdefester, samt en gang jeg måtte flykte ut av vinduet til en ungdomskjæreste fordi foreldrene hans kom uventet hjem, gikk ungdomstiden relativt greit for seg på arveløs-fronten. Verre ble det etter at jeg ble voksen. Til tross for at jeg har et plettfritt rulleblad og ofte er regelrett grei av natur, fortsatte min vei strake veien mot stupet så sent som i år. Og dette nesten helt uforvarende.

 

Ikke si det til noen, men det hender nemlig fremdeles at min indre kjerring tar overhånd, og det er da det skjærer seg skikkelig. Jeg får akutt rydde- og systematiseringstrang hos mannlige slektninger.  Tidligere var det hos min bror, men etter at han flyttet fra en byleilighet til omtrent tusenvis av kvadratmeter på Åsta ga jeg opp ham og kastet meg over pappas nybygde hus i Leiret i stedet.

 

Mens pappa og resten av familien min var ute på vift, så jeg mitt snitt til å foreta en påskekjøkkenrazzia. Ut føyk et par bæreposer med utgått tørrfôr, som hvitløkssalt med utløpsdato 1979, ketchup med utløpsdato fra Krim-krigen og hele fem pakker sukkerkulør. Dessverre hadde ikke Ylvis-brødrene startet sitt talkshow på TV Norge på razziadagen, for ellers hadde jeg nok også sendt inn noen eksemplarer til deres storstilte konkurranse Norges Eldste Hermetikkboks.

 

Ved en inkurie kom pappa tilbake før jeg hadde rukket å erstatte det kastede fra kjøkkenet hans. Han ble relativt sint den gangen tenårings-Ine tømte sparekontoen for det livsviktige formålet å kjøpe klær og dra på heisaturer til London. Men det var ingenting imot da jeg kastet krydderet hans i en alder av 42 år.

 

-        Nå blir du arveløs, utbrøt min utenlandsbosatte storesøster forskrekket. Hun trengte nesten luktesalt for å komme seg etter sjokket. Det hjalp ikke at jeg fortalte at hadde sjekket med alle vennene mine på Facebook og fant ut at det slettes ikke er uvanlig å måtte kaste foreldrekrydder uten forvarsel - dog alltid med konsekvenser.

 

-       Jeg lover, dette kommer til å havne i Østlendingen. Det må bare gå litt tid så pappa får summet seg, svarte jeg.

 

Og så sjekket på Facebook igjen denne uken. Det viser seg at vennene mine både har knust toaletter, gått på nylagte parkettgulv med stiletter og parkert bilen til foreldrene gjennom garasjedøra  og det som langt verre er. Derfor ble jeg litt ovenpå i forhold til egne synder.

 

 

Det var da jeg bestemte meg for å ta en Karl Ove Knausgård light og faktisk oute slekta skikkelig på trykk. Denne spalten blir rett og slett kortversjonen av Min Kamp, for alle dere som ikke orker å lese tusenvis av sider fra virkeligheten. Nå har jeg altså gjort det. Fortalt det som det er.

 

- Så, kjære pappa: Hvor mye (ferskt) krydder må jeg gi deg til jul for at jeg ikke skal bli arveløs på ordentlig nå?

Fanget av cupcake-tyranniet

Dette er kopi av min lørdagsspalte På innsida, som trykkes i papirutgaven av avisa Østlendingen. Som alltid, vil jeg takke venner og bekjente på Facebook og Twitter for glimrende innspill:

Har du ennå ikke bakt din første ladning med fargerike cupcakes? I så fall kan du bare glemme det, for nå er det for sent. Cupcakes er litt som interiørstilen shabby chic. Nå er det blitt så vanlig at det er i ferd med å gå av moten, selv om ikke alle av oss egentlig er 100 prosent sikre på hva det er ennå.

Min definisjon på en cupcake, er at det er muffins med noe kliss på toppen, og at en cupcake som regel ser bedre ut enn den smaker. I tillegg bør visst en god cupcake-kokk kjøpe inn utstyr og kakestrø for en del tusenlapper for å kunne hevde seg i konkurransen om den mest fancy cupcake?n i nabolaget.

Kort og godt, så er det jålemat, eller sagt på hipsterspråket: en mat-hype. Slike som kommer kastende over oss, tilsynelatende helt uten forvarsel.

Til Norge kom dette bakehysteriet for alvor via den New York-baserte TV-serien Sex og singelliv, men som det meste annet, tar det litt tid før en slik trend blir allemannseie over hele verden, inkludert Østerdalen og flatbygdene på Hedemarken. For én ting er at Sex og singelliv faktisk ble nedlagt for hele sju år siden, men ifølge Wikipedia er det funnet oppskrifter på cupcakes helt tilbake til 1100-tallet.

Med tanke på den overraskende lange forhistorien, er det kanskje ikke så rart at et Google-søk på ordet "cupcakes" gir 73 600 000 treff. Over 73 millioner! Og at noen av oss er gått litt lei.

I det amerikanske diskusjonsforumet Sodahead, skriver en cupcake-fantast:

- Hvorfor skal mat ha trender? Å si at man ikke vil ha cupcakes fordi det er trendy, er like dumt som å si at "nei, jeg vil ikke drikke vann, for det er så oppbrukt?".

Men nå kan jeg berolige deg med at du rett og slett ikke trenger å bekymre deg for cupcakes lenger. Hjemmebakt knekkebrød er det nye cupcakes. Skal du henge med, må du løpe og kjøpe linfrø sesamfrø, solsikkekjerner, havrekli og gjerne det nye superfrøet chia (som skal inneholde dobbelt så mye protein som noen andre frø, fem ganger mer kalsium enn melk og tre ganger så mye jern som spinat).

Er du rask, kan du ha bakt ditt første knekkebrød før antall Google-treff overstiger millionen. Hvem hadde vel trodd at noe så tilsynelatende hverdagslig som knekkebrød skulle ta helt av? Men det gjør det altså nå. Det er knekkebrødoppskrifter på annenhver matblogg - og dem er det jammen mange av.

Siden jeg elsker lister, har jeg derfor nok en gang hatt en rundspørring blant mine venner og følgere på Facebook og Twitter om hva de synes er den mest irriterende mattrenden, eller jålematen, om du vil. Her er resultatet ? og begrunnelsene:

Topp 10-listen over irriterende jålemat
1.   Lavkarbo: Lavkarbobrød, lavkarbokake, lavkarboboller, lavkarbomiddag, lavkarboliv ? Kan de ikke bare spise salat?
2.   Cupcakes: Her er vel det meste sagt allerede.
3.   Tapas: - Er møkklei av at tapas selges som noe annet enn tapas. Mexicansk tapas finnes ikke. Ikke juletapas heller! - Hvorfor må man alltid servere tapas som middag på tilstelninger, blir jo ikke mett av noen kjøttboller og litt brød?
4.   Balsamico: - Enten dynkes balsamicoeddik rett på maten, eller så danderes balsamico-sirup langs tallerkenkanten på restaurant. Fryktelig irriterende, siden jeg alltid legger skjorteermet oppi.
5.   Pesto: - Spagetti er faktisk bedre med bare ketchup eller revet ost enn dette klinet. Det samme gjelder for brød. Gi meg heller smør!
6.   Ruccola: - Hvorfor skal alt være på en seng av ruccola? Det smaker jo virkelig bare bittert gress?
7.   Mat som er "uten tilsatt sukker": - Det betyr bare "nå med kunstig søtstoff", fordi sukker liksom er farligere enn alt annet.
8.   Superfrukt: - De som skal være så sunne bare fordi de kommer fra så fjerne land at importen fyller hele CO2-kvoten hvis man skal spise fem om dagen.
9.   Wraps: - Alle bensinstasjoner og kiosker selger det, men det er ikke noe annet enn en anemisk lompe hvor man stapper inn restemat slik at det kan spises med én hånd.
10.   Soltørkede tomater: - Jeg tror ikke et sekund på at disse tomatene har sett en eneste ekte solstråle, og de smaker harskt hvis de serveres rå.
11.   Rawfood: - Hva er poenget med å bare spise rå mat når komfyren er oppfunnet? Hva er det med denne såkalte supermaten som alger, hvetegress og slike ting jeg kaller overklassemat?

Andre irriterende mattrender som ikke nådde helt opp på topplista denne gangen: Fiskekaker med tacokrydder, sushi, mat som er ferdigpakket i plast og kaller seg hjemmelaget og ?skum i stedet for saus?.

Hva skal du servere hvis du får uventede gjester i kveld? Jeg vurderer klotvelling etter mormors gamle oppskrift: egg, mel, en dæsj bakepulver og salt. Alt blandes sammen på en slump. Kok melbollene i vann og hell dem så over i kokt melk. Servér med sukker og kanel. Nesten ingen andre jeg kjenner liker klotvelling, men nå som du har lest om det i Østlendingen, er jeg sikker på at det kommer til å bli en ny mattrend som noen kommer til å skrive at de er drittlei om en tusen års tid.

Eller kanskje jeg skal prøve å bake cupcakes i smug?

Bon appétit!

Arven fra barndommen

Lørdagskommentaren min På innsida, som sto i gårsdagens papirutgave av Østlendingen (jeg legger den ut her i bloggen min, siden den ikke publiseres i Østlendingens nettutgave). Tittelen på blogginnlegget er tittelen på kommentaren.


En gammel studievenninne har testamentet sitt rammet inn på doveggen, enda hun verken er gammel eller døden nær. Testamentet ble skrevet med stor innlevelse og snirklete barneskrift på 70-tallet. Der beskrives i detalj hvem som skal arve kassettspilleren, favorittklærne og de 50 kronene hun har på sparekontoen. Ikke en eneste nær slektning eller venninne er glemt, og alt er nedskrevet med dødsens alvor. 

 

Mens jeg nok en gang humret meg gjennom dette barndommens toalettklenodium i glass og ramme, tenkte jeg tilbake på meg selv da jeg var rundt 10 år. Ei venninne og jeg dannet da en supereksklusiv klubb som var så hemmelig at vi knapt visste om den selv.

 

Vi lagde vårt eget, kodede alfabet og skrev viktige, topphemmelige beskjeder som "møt meg i klatrestativet på Frydenlund rett etter Halvsju?"  (der Ivar Dyrhaug var ung og hipp programleder). Dessuten låste vi oss inn på loftet og klippet ut alle hundeskulpturene fra mammas enorme samling interiørblader, fordi vi skulle lage verdens største dyreutklippsbok.Jeg vant ikke noen pris for månedens favorittbarn på grunn av det, akkurat.

 

Da vi gikk lei av dyrebokprosjektet, kodet vi hvert vårt hemmelige testamente.  Som om det var den naturligste tingen i verden. Venninnen skulle få viskelærsamlingen min, og jeg hennes servietter - hvis det viste seg at vi ikke kom til å leve evig. Noe som selvsagt virket helt uvirkelig da.

 

 Etterpå lagde vi vårt eget radiotalkshow som vi tok opp på kassett, før vi avsluttet dagen med å fotografere hverandre i tullemotebildeserier som vi i et optimistisk øyeblikk trodde kom til å havne i Det Nye (jeg tror dette var året før vi uten hell skrev til Hjemmets Ønskebrønn for å få møte enten Carola eller The Kids).

 

Vi fniste oss gjennom oppveksten, og drømte om alt vi skulle gjøre når vi ble oldinger på 30. Dessverre rakk venninnen min aldri å oppleve 30-årsdagen sin, fordi hun ble syk og døde.  Da var begge testamentene borte vekk, men kassettene med talkskowet som skulle gjøre oss verdensberømte, de har jeg fremdeles. Og bildene. Både de inni meg og bildeseriene hvor vi er stylet som alt fra SV-dronningen Hanna Kvanmo og Sovjetunionens buskebryn-president Leonid Bresjnev til Timotei-piken og Miss Sexi  (vi barn av 70-tallet kunne tydeligvis ikke engang stave ordet sexy).

 

Så, i et nostalgisk øyeblikk, spurte jeg meg selv:  "Hvis du skulle testamentert bort de fineste favorittene fra din barndom, hva ville det bli?" Og svaret mitt lyder som følger:

 

Mine fem fineste favoritter fra barndommen
1. Nattkjolen jeg fikk av oldemor da jeg var ca 6 år. Den hadde lamunger (mitt favorittdyr) og garnnøster over hele. Jeg har den faktisk i en pappeske fremdeles.
2. Viskelærsamlingen. Den var så stor og fantastisk at jeg på et tidspunkt anså den som det aller mest dyrebare i livet.
3. De to bestevenninnene mine som døde så altfor unge. Lotta i Stockholm, som ble påkjørt som  11-åring året etter at familien min flyttet fra nabohuset  og hjem til Hedmark, og Tove i nabogata i Leiret. Hun fikk lupus og rakk altså aldri å feire 30-årsdagen sin.
4. En hjerteformet stein jeg fikk av min første forelskelse.
5. Samedukken jeg bokstavelig talt gråt meg til, men som ble liggende i bakruta på bilen i sommerferien en spesielt solfylt dag på hytta på Gråsjøen. Dagen etter hadde dukkeansiktet smeltet inn i vinduet og det før så yndige vesenet så plutselig ut som barnet til Elefantmannen, men jeg elsket henne like høyt likevel.


Og etter å ha spurt meg selv, spurte jeg vennene mine på Facebook og Twitter hva de ville ha testamentert fra sin barndom - ting eller minner.  Svarene var overveldende, både i antall og innhold:

-         

        - Det å lage armbånd til inntekt for Redd Barna og stolt levere inn 68 kroner, forteller @Ikkepokker Twitter, mens andre ramser opp: matchboxbil, vannseng, det store bjørketreet med stort nok hulrom ved røttene til at det fungerte som dukkehus, alle de voksne damene med permanent, løpe på butikken alene med lapp fra far, selv om man kun var 5 år, sukkerertknasking rett av busken bak garasjen til farfar, røde joggesko med borrelås, en koseape, lørdagsgodis med TV-pose og taffelsticks, og ikke minst lykkefølelsen og tanken om at det å være 13 år var helt ideelt.


-      -    Jeg tror fortsatt det å være 13 er ideelt, sier Roger, alias han som engang var tidenes lykkeligste 13-åring.


Det er påfallende hvor lite materielt det er i disse minnebøkene som deles villig vekk.


-        -   Det at vi lærte at jenter klarer alt, vi kunne bli rørleggere eller president i Verdenbanken, sa vår feministiske lærer Brit. Vi hadde heller ikke mye som var rosa. Ikke at rosa er galt, men jeg synes vi fikk sunne idealer, forteller Inga, mens Annette får siste ord fordi hennes testamente oppsummerer alt det fine med en sorgløs barndom:


-          - Stekeovnen pappa snekret til meg. Jeg brukte den nesten aldri, men alle burde eie noe som ble laget med så mye kjærlighet.

Har du noe å skjule?

Her er min lørdagskommentar På innsida som sto i avisa Østlendingen lørdag 6. august. Blir altså lagt ut på internettet sterkt forsinket, men debatten er ikke mindre aktuell av den grunn. På grunn av temaet er denne kommentaren blottet for humor. Tittelen på dette blogginnlegget er muligens også tittelen på kommentaren (har ikke fått sett resultatet i papiravisa ennå).

Here it goes:

Internett er ikke ondere enn roser. Internett er kun en teknologi som gjør det enklere enn noensinne å kommunisere på tvers av alle samfunnslag og landegrenser. Men også internett har sine torner, slik det meste som har en positiv effekt dessverre også har en negativ bieffekt.

Inntil nylig har jeg kanskje vært litt naiv og tenkt at heller ikke mennesket er ondt (noen er bare mindre elskbare enn andre), men der har jeg måttet gå i meg selv de siste to ukene. Slik mange har gått i seg selv og stilt spørsmålet om også internett faktisk er genuint ondt, eller i hvert fall internett i sin frieste form, nemlig den anonyme delen av det. Den delen av nettet der gjerningsmannen lusket uforstyrret og uimotsagt rundt uten at noen oppdaget det.

Er det i underskogen av de anonyme nettdebattene ondskapen bor og gror, sammen med alle trollene og ugresset vi helst vil slippe å se i vår egen hage? Eller har disse uønskede elementene alltid vært der, men vi har vært blinde? Gror det så godt i de anonyme nettdebattene fordi vi verken har luket, eller engang forsøkt å bekjempe ugresset, med et eneste ugressmiddel?

Det er tross alt forbannet ubehagelig og kan virke helt meningsløst å diskutere med et ansiktsløst nett-troll som ved første øyekast "bare" virker litt dum og trangsynt, smårasistisk, ignorant, som en skikkelig hemføding vi ikke ønsker å identifisere oss med. Lik en narkoman som ber om en femmer til "kaffe" på Karl Johan. Vi haster forbi, ser rett frem og svarer ikke, som om de var svevestøvet som virvler av gårde i den lett forurensede lufta, for det er det mest komfortable i vår stressede hverdag. Et anonymt ansikt som ikke angår oss. Eller?

Så, er det anonymiteten på nettet som gjør at alle gærningene lettere finner sammen nå, og kan hause opp hverandre til å begå alt fra mobbing til mord rett foran våre passivt sjokkerte øyne? Nei, så enkel forklaring er det dessverre ikke, selv om det på mange måter kan føles riktig og oppklarende å gjøre anonymiteten til syndebukk for uforklarlige, monstrøse handlinger.

Handlinger begått av noen som tilsynelatende kunne vært den litt kjedelige klassekameraten eller nabogutten til hvem som helst av oss. Som en tidligere skolevenn av gjerningsmannen beskriver det:

- Av oss som grillet pølser den sommerkvelden i 1994, er det i dag to som er leger. En er marinbiolog. En er PR-rådgiver. Jeg ble journalist i NRK. Og en ble massemorder.

NRK-journalisten er Peter Svaar. Han dekket terrorangrepet 22.07.2011 live for NRK, og noen timer senere oppdaget han at han faktisk kjente gjerningsmannen.

- Det som holder meg våken om nettene nå, er at han ikke er et monster. Han er en vanlig, norsk gutt, skriver Peter Svaar på NRK.no.

Slik "Fjordman" trolig var en helt vanlig norsk gutt for hans barndomsvenner. Inntil de leste VG i går, hvor han sto frem med navn, bilde og sin historie. I to uker har hele landet jaktet på identiteten til den anonyme, høyreekstreme bloggeren og nettkverulanten. Fjordman er den enkeltpersonen som er oftest omtalt i et 1500 siders klipp og lim-hefte. I dette heftet gir gjeningsmannen oss det han selv mener at er en god begrunnelse for årsaken til at han fant det tvingende nødvendig både å bombe oss og å bli barnemassemorder.

Min første tanke da jeg så bildet av Fjordman, var at han så uhyggelig normal ut. Han er skummelt lik en gammel studievenn av meg, som er en av de snilleste jeg vet om. Han har til og med et ganske vanlig navn, et slikt navn som jeg allerede har glemt, nå som Fjordman har fått et ansikt.

Jeg tipper at de aller fleste anonyme som forsøpler nettdebatter med totalt uakseptable utsagn, løgner og vrangforestillinger er helt ordinære. De er bare vanlige folk som er helt på bærtur. De trenger først og fremst noen som kan imøtegå dem og forklare dem veien hjem, spesielt når de forlanger å gå motsatt vei fordi de mangler innebygd GPS for rett og galt.

Jeg føler ikke noe personlig behov for å vite hvordan norske nettdebatt-idioter ser ut, eller hva de heter. Men jeg synes at både mine med-redaktører og jeg skal ta oss bryet med å vite hvem vi slipper til i våre debatter, enten det er på papir, tv, radio eller nett.

Da kan redaktøren beskytte de kildene som av mange årsaker trenger beskyttelse, men kan også velge å avsløre identiteten i tilfeller der det anses som tvingende nødvendig.

"Fornærmelser avler kun perler i mitt sinn", sa forfatteren Henrik Wergeland (1808-1845). Han er en av mine store helter, takket være min fantastiske norsklærer Madsen på Elverum videregående skole, som levde under samme prinsipp som Wergeland, nemlig "Frihet fordrer opplyste borgere".

Internett har vært en av de største revolusjonene for den opplyste borger. Nettet har gitt folk flest tilgang til informasjon og kunnskap som tidligere bare var forbeholdt de få. Internett er rett og slett åpenhet og mer demokrati i praksis, slik statsministeren så godt formulerte hvordan vi skal møte ondskapen som traff oss så hardt 22.07.2011.

Prisen for mer åpenhet og demokrati er at også idiotene iblant oss har rett til å si sin mening, men det er også friheten til å motsi dem. Og gjerne høylytt.

Gassgrill-alarm i Grandiosaland

Min lørdagskommentar «På innsida» i dagens papirutgave av Østlendingen. Takk til kjente og ukjente på Facebook, Twitter og Google+ for at dere delte matminner.

Tittelen på kommentaren er identisk med tittelen på blogginnlegget:

Sommermat! Tygg litt på den. Sommermat eksisterte ikke i min spede barndom på 70-tallet. Vi var mer opptatt av lørdagsgodt og søndagsmat, det vil si søndagsmiddag.

Hvis en hedmarking anno 1970-tallet hadde fått følgende spørsmål: "Hva er en treretter?" Ville vi nok blitt svar skyldig. Mat var mat hele året, unntatt til jul, påske, 17. mai, konfirmasjon og bursdag. På slike høytider var ikke mat bare mat, men det var middag med dessert, enten fra hermetikkboks (pærer med krem eller fruktcocktail) eller pose (gele og fromasj) eller fra en trekantet kartong som skulle klippes opp (sjokoladepudding med vaniljesaus). Forrett drev vi ikke med den gangen. Det vil si, det var muligens noe oslofolk spiste før sine middager, men det angikk i så fall ikke oss i Leiret.

Det aller viktigste med søndagsmiddagen, var at den skulle være veldig varm og bestå av brun saus, enten det var pluss 30 eller minus 20 grader ute.

På 70-tallet spiste vi like mange liter brun saus per innbygger som man drikker brus og vann tilsatt en dråpe lime i dag. Sausen var selve limet i familelivet. Til kjøttkaker og stroganof-fest, til hvalbiff og tirsdags-lever. Kokte poteter var obligatorisk sammen med all sausen og kjøttet, kun avbrutt av fiskepinner, rogn og kokt torsk med eggesmør. Vi spiste gjerne fem-seks poteter i slengen uten skam.

Er du under 30 år, kan jeg opplyse at lavkarbo var et like ukjent begrep som sommermat og forrett både på 70- og 80-tallet. Ja, faktisk også på 90-tallet. Som tilbehør til all sausen, kjøttet og potetene, spiste vi råkost (revne gulrøtter) eller kokte grønnsaker (gulrøtter og erter). Og pasta, som var enten spagetti eller makaroni fra Sopps. Pasta uten poteter til var ikke ordentlig mat, det var noe alle visste.

Spagetti ble ansett som slow food (uten at vi hadde hørt om hva det var, sånn egentlig). Jeg lærte nemlig av min solung-farmor at spagetti skal koke cirka en times tid, og gjerne i melk, til den blir en grøtaktig masse.

Vi hadde tross alt ikke Google translate og ingen hadde vært i Italia og spist al dente. 

Det var sikkert derfor vi måtte døyve smaken med så mye brun saus og gastromat, piffi eller grillkrydder. Etter hvert dristet vi oss til å strø på paprikapulver, oregano og hvitløkspulver. Kanskje til og med parmesan fra en beige plastikkboks, som gjorde det vanskelig å kjenne forskjell på hvor plasten sluttet og ostesmaken begynte.

Husker du hvor du var 11. februar 1980? Det burde du gjøre, i likhet med historiske øyeblikk som da Oddvar Brå brakk staven i Kollen to år senere. Hvis jeg sier lørdagspizza, ringer det kanskje en bjelle? 11. februar 1980 var nemlig dagen Grandiosaland ble født. Da snudde våre matvaner, selv om vi ikke skjønte det riktig før 13 år senere. For så mange år tok det faktisk før Grandiosa festet grepet om Norge, ifølge Wikipedia.

Grandiosa var en stor overgang fra egen potetbinge og brun saus. Nesten et like stort sjokk som da fondue inntok Østerdalen. Alle syntes det var gjevt og kjøpte inn eget fonduesett, men ingen skjønte helt hvordan man skulle håndtere to kilo flytende ostemasse.

I en bok jeg har om 70-tallets matvaner, forklarer en fyr at de helte varm ostemasse i do etter et middagsselskap fordi ingen likte det de fikk servert. Doen tettet seg og måtte åpnes opp med korketrekker ... Dette forklarer hvorfor det var så mange uåpnede fonduesett på loppemarkedene jeg saumfarte da jeg flyttet til Oslo første gang i 1990.

Ja da, jeg innrømmer at vi av og til spiste spekemat om sommeren også i Elverum -  med poteter, selvsagt (men faktisk uten brun saus). Eller spiste reker med formloff. Uten spelt. Med masse smør.

Grilling og vederstyggeligheten sommerkoteletter var dog ikke en fast sommeraktivitet før utpå 80-tallet. Omtrent da vi begynte å spise salat. Salaten var egentlig kål fra Kina. Med ananasbiter, mandariner eller mais. Alt fra boks og med Thousand Island.

I overgangen fra 70-tallets brune mat til 80-tallets pizzafest klamret vi oss til broilere, grillede kylingvinger, lasagne og biff med bernaise og rifla pommes frites. Bakte poteter fikk vi etter hvert også smaken for. Ulempen var at mens potetene bakte, ble resten av middagen kald. Det tok så sabla lang tid å mekke 200 gram med folieinnpakket potet i en steikeovn uten varmluft. Både sausen og biffen tørket inn, for det var umulig å beregne bakepotet-tiden uten elektronisk steketermometer.

Jeg husker første gangen jeg smakte pizza, men jeg kan ikke huske første gangen vi grillet eller spiste taco. Jeg tror grilling ble vanlig i mitt nabolag litt utpå 80-tallet. Før det grillet vi bare pølser til svarte kullbiter på bål i skogen, eller sammen med pinnebrød i peisen på hytta eller på klassetur. Gassgrill var et fremmedord.

Da utendørsgrillen fikk fotfeste i Hedmark, gikk fedrene våre amok. De pøste på med rødsprit og tente på. Pølsene og flintsteika ble til kull og flammene sto til værs så man skulle tro en pyroman hadde forsøkt å sette fyr på hele nabolaget. Gassgriller på størrelse med bobiler har satt strek for de røyklagte hagene som var selve sommersymbolet gjennom 80- og 90-tallet.

Jeg har en liten hemmelighet: Jeg synes gassgriller er skumle og har ennå verken eid min egen eller laget mat i en. Kanskje jeg er så skeptisk fordi gassgrillen passer til alt - unntatt brun saus.

 

Min natt med Google+

Just nu: Rammstein - Stripped  [direktelink til låta på Spotify]


Google+ har gjort meg omtrent like eksaltert som natta den eminente Anja (litt usikker på om direktelink til en Google Plus-profil er aktiv ennå) sendte meg mp3-filene til Madonna-låta Hung Up før de var offisielt utgitt en gang i 2005. Da måtte jeg stå opp igjen for å danse midt på natta, selv om det vanket tidligoppstandelse dagen derpå. Låta, alle versjonene av den, var for bra og dansbare til at jeg kunne sitte stille.

Det var omtrent på den tiden jeg sluttet å blogge daglig og gikk over til å skrive ting en gang i året eller så, fordi jeg fikk åndenød i den såkalte bloggosfæren som visstnok oppsto.

Mulig det var en kombinasjon av at jeg på cirka samme tidspunkt oppga min egen anonymitetstilværelse som blogger og dermed bedrev mer eller mindre bevisst selvsensur som gjorde meg like knasende morsom og interessant som plisséskjørtet til min med-hedmarking Sylvia Brustad (uten noen som helst sammenligning for øvrig).

Jeg blogget ikke et eneste ord da Facebook kom. Eller Twitter. Eller Spotify. Eller de sikkert hundrevis av andre sosiale mediene jeg har testet ut og glemt cirka et nanosekund senere.  Det måtte en ferielansering av Google+ til for å vekke blogge-Ine opp av dvalen (for anledningen).

Konkurransemennesket og nysgjerrigperiskopet i meg gjorde likevel at jeg måtte kaste meg over Google+ i går, selv om jeg har ferie til mandag og dermed hadde lovet at jeg skulle være mer eller mindre offline i hvert fall til søndag. Så jeg meldte meg inn på Google+ på dagen og smugplusset på natten i stedet. Det var omtrent det samme som skjedde da Nettby kom høsten 2006 eller så. Jeg var borte på ferie og i offlinerus. Da jeg kom hjem var pluselig Nettby større enn Blink (R.I.P til begge), så jeg måtte kaste meg over dette nye med hud og hår (men det var tross alt bare Blink for svaksynte, så jeg gadd ikke blogge om det heller)

Men nå har jeg tilbrakt rundt et døgn med Google+ og jeg vil S N A K K E om det, ja endog B L O G G E om det:

Publisering av innlegg/status: Jeg trengte over ett døgn på å skjønne hvordan jeg kunne skrive innlegg direkte på egen profilvegg uten å måtte gå via "strømmer" (som tilsvarer nyhetsstrømmen på Facebook). Det er komplett ulogisk for meg at jeg ikke har en aktiv skriverute øverst i profilen min hvor jeg kan skrive og publisere i vei. Klikker jeg på menyknappen "innlegg" i toppfanene skjer ikke en puck. Jeg må gå opp til "del"-knappen øverst i høyre hjørne for å få opp et "popupvindu" hvor jeg kan skrive. I 2011, etter å ha brukt Facebook i rundt fem år eller så og Twitter i fire, føles dette omtrent like usaklig og tungvint som å koble inn en PC i gammelt skrikemodem fra midten av 90-tallet ift å bruke breiband/fiber på internetten.

Google+ på mobilen: Det er tydelig at Google har lagt ressurser i å få gode mobilløsninger, for jeg synes allerede at det er morsommere og enklere og mer intuitivt å bruke Plus på iPhonen enn på internetten. Forventer store ting fremover, også for oss som styrer unna Android.

Kretser: Dette har forsåvidt også Facebook i teorien, med sine vennelister, selv om jeg aldri har praktisert det fordi jeg ikke klarer å holde styr på hvem som skal få vite hva. Jeg har derfor valgt å legge meg på en mellomlinje som er personlig og semiprivat, men på en sånn måte at jeg aldri skriver noe som kan gå ut over jobben eller sørge for at jeg ender som skandaleoppslag i Se og Hør. Jeg har savnet en funksjon Facebook hadde i begynnelsen, nemlig at man kunne se hvordan folk kjente hverandre. Når de ble kjent og fra feks studier, jobb etc. Denne funksjonen forsvant for noen år siden, uten at jeg noensinne har skjønt hvorfor.

Kretsene er en veldig god idé, men jeg tror Google+ kommer til å åpne kretsene slik at alle som er lagt til i en krets kan se hva kretsen heter og hvilke andre personer som er med i den angitte kretsen. Det er dørgende kjedelig å bare få beskjed om at man er lagt til i en krets, uten å kunne se hvilken (jf listene på Twitter, som jeg synes funker veldig bra rent faglig og for å utvide bekjentskapskretsen innenfor emner som er interessante). Foreløpig er det også litt komplisert å ha full oversikt for egen regning ift hvem man har lagt til i hvilken krets og om det er noe poeng å legge til en venninne, kollega og fashionjournalist i fire-fem kretser eller bare i 1 enkelt.

+1: Ren ripp off av Facebooks liker-knapp, javisst. Men jeg sier som Seinfeld-oppvarmeren (eller var det han selv?) sa på Telenor Arena: Det finnes kun 7 skikkelige gode vitser i verden, en standupers oppgave er å lage nye varianter av dem som får folk til å le som om det var ferskvare. Det handler tross alt ikke alltid om å være først ute med brilijante ideer, men om at den som stjeler best, den vinner. Jeg er blitt så vant til å "like" ting at jeg til stadighet tar meg selv i å ville klikke "liker" i en papiravis eller på ryggen til noen som har en fin jakke på seg. Det fine med +1 er at man kan legge til ting direkte via Google-søk, alt fra egne skrytesider til enkeltartikler eller saker man liker godt. Det du velger her vil etter hvert også gi anbefalt, skreddersydd innhold, som nok er det som til syvende og sist skal finansiere hele Google+

Follow-paranoia: Har ikke helt fått med meg hva man kaller sine medplussere ennå, slik man har venner på Facebook (noe som har ført til et heller flytende vennebegrep med årene) og followers på Twitter. Husker fremdeles hvilken terskel det var å registrere meg med fullt navn på Facebook i sin tid, det var nesten så jeg ikke våget etter å ha levd med nettnick i så mange år forut. Da jeg registrerte meg på Twitter skjedde det ikke stort det første året, men så begynte alle mulige folk jeg ikke ante hvem var å følge meg der. Det var nesten like skummelt som da jeg oppdaget at noen fremmede både leste og kommenterte på min første blogg for et tiårstid siden. Nå kjenner jeg at jeg har fått en ny paranoia, for fremmede som har "kretset" meg på Google+ uten at jeg er helt sikker på om og hvordan jeg kjenner dem - fordi jeg ikke kan se hva jeg er kretset som og med hvem. Antar dog at dette roer seg etter hvert som at dette også blir en vane.

Personvernparanoia: I motsetning til Facebooks virrvarr av stadig endrede personverninnstillinger og -regler, har Google+ kun 5. Men de er til gjengjeld alle så vage og vide at det i prinsippet kan dekke alt og ingenting. Kan jeg risikere at strømmen min får se hva jeg googler før jeg vet ordet av det, eller at jeg blir automatisk geolokalisert når jeg er på steder jeg ikke har lyst til å dele med hele verden? Typen "Ine spikrer paller på Ilseng arbeidskoloni" - som er en av Hedmarks mest kjente steder, fordi det er i denne fengselsanstalten nesten alle fyllekjørere havner. Eller at søk på touchy temaer som"uønsket graviditet", "selvmord",  "luksusfellen", "hvordan skrive CV til ny jobb", "hvordan dumpe kjæresten på 1-2-3" eller lignende kommer direkte ut i nyhetsstrømmen eller kan spores av andre på en eller annen måte.

Browser-hjernevasking: Da jeg i en periode var en av få som faktisk brukte Google Wave (noe flere jeg kjenner har fortsatt med for egen regning selv etter at tjenesten ble nedlagt) syntes jeg at det var et stress å måtte gå inn via Google Chrome, siden min personlige favoritt er Firefox. Det siste døgnet har jeg automatisk og frivillig gått inn via Chrome helt ubevisst og plutselig addet jeg den som min startbrowser sånn uten videre. Noe lignende har vel omtrent ikke skjedd i min verden siden Alta Vista var min livsnerve på internetten og Netscape dets back up.

Foreløpig konklusjon: Google+ går meg fullstendig på nervene (jeg elsker tross alt å hate nye ting i innvielsesfasen) men klarer fortsatt å pirre nysgjerrigheten min tilstrekkelig til at jeg kommer til å gå videre etter vår første, overraskende vellykkede onenightstand. Hvor langt og lykkelig forholdet vårt blir, avhenger av hvor gode de fremtidige delingsfunksjonene blir og hvor lett det blir å holde orden på kretser osv uten at det blir helt meningsløst. Dessuten har både Facebook og Twitter en vei å gå i forhold til optimale mobiltjenester og apper. Men jeg har allerede tilbrakt mer tid på Google+ enn på Facebook og Twitter til sammen de siste 24 timene ...

Hvis Google+ vinner det sosiale medie-mobilkappløpet i overskuelig fremtid, skal jeg skrote min elskede vintageretro-iPhone 3GS til fordel for en Android. Jeg bruker tross alt mobilen som primærkilde til sosiale medier, ikke PC-en (= ork å starte, tar lang tid og er jobbrelatert) og iPaden (= brukes kun til ren underholdning som musikk, spill og levende bilde og av og til for nettsurf når jeg er for lat til å fyre opp PC'en, men den er aldri med ut av huset i hverdagen).

Come with me
Into the trees
We'll lay on the grass
And let the hours pass

Ren plankekjøring

Min lørdagskommentar «På innsida» i gårsdagens papirutgave av Østlendingen, regionavis for Hedmark. Østlendingen har hovedkontor i Elverum, der jeg vokste opp - og Østlendingen var avisen hvor jeg hadde min første faste jobb.

Denne spalten skriver jeg hver fjerde lørdag, som regel med hjelp fra gode venner på Facebook og Twitter (mitt twitternick er @infame), som sjenerøst deler av egne opplevelser, som jeg mikser i en suppe med mine egne.

Kommentaren legges dessverre ikke ut på Østlendingens nettside, derfor publiserer jeg den her. Tittelen på kommentaren er identisk med tittelen på dette blogginnlegget:

Vet du hva "enkling" er? Du trenger ikke føle deg som en kunnskapsløs kop hvis du ikke vet svaret. Det gjør nemlig nesten ingen andre heller, unntatt dem jeg vokste opp med i Leiret. Vi barna i Elverum elsket rett og slett enkling på 70- og 80-tallet. Likevel finner du ingenting om enkling noe sted på internett i dag.

Enkling går ut på å kaste seg på biler i fart, holde tak i det du måtte få tak i et sted på bilens bakpart og skli skosålene av deg etter bilen. Dette gjøres selvsagt aller helst på islagte vinterveier og i nedoverbakke. Det kan være nokså uheldig hvis du glipper taket på feil sted og sklir under bilen eller havner i grøfta.

 

Er du mor eller far, tenker jeg at hårene reiser seg i nakken nå, bare ved tanken på at avkommet holder på med denne risikosporten.

 

Vi enklet gjerne ned den korte, men bratte, bakken like ved Elverum fritidsklubb. Der kunne vi kaste oss på bilene når de kom rundt svingen og måtte bremse opp, bare for å gi gass ned bakken. Det kiler fortsatt i magen av skrekkblandet fryd når jeg tenker tilbake på kicket det ga.

 

Hvis barn og unge i Elverum hadde hatt sosiale medier i mine glansdager, ville trolig enkling vært verdensberømt for lengst. Det ville garantert vært minst 1001 forskjellige Facebook-sider med navn som "Enkling Klæpakverna", "Vi som vil forby eller i det minste gi dødsstraff for enkling", " Oss som synes enkling er verre enn kreft", "Enkling was officially started by Reodor Felgen" osv.

 

Vi ville ha lagt ut bilder av dødsleken vår for å skryte av det. Akkurat slik man gjør på Facebook-siden Planking The Original i dag. Hvor det er over 300 000 medlemmer.

 

Vi som var aktive innen enkling på 80-tallet ler oss skakke inni oss av de som driver med planking nå. Planking er tross alt mest uskyldig moro som selv oldemor kan utføre, med noen få ekstrem-unntak. For noen pingler!

 

Akkurat som at min kjære mormor ler av både enkling og planking. For da hun og hennes søstre vokste opp på Varaldskogen i Kongsvinger rundt andre verdenskrig, balanserte de på gelenderet over brua ved fossefallet i Varaldsjøen - mot betaling fra de andre barna/tilskuerne.

 

Bru-balansering var det nærmeste varaldskogbarna kom sirkus. Og da de små kom gledestrålende hjem til oldemor og fortalte om sine innbringende kunster, fikk de til sin store overraskelse en ørefik i stedet for ros.

 

Hadde mormor hatt sin egen blogg som tenåringsjente, ville hun danket ut sjefsrosablogger Voe så lett som bare det. Det ville vært ren plankekjøring.

 

Har du ikke fått med deg hva farsotten planking går ut på? Planking er rett og slett at en person legger seg på magen med hendene inn mot kroppen på de merkeligste steder, som på turistattraksjoner, på toppen av en gatelykt eller inni en frysedisk på matbutikken osv.

Noe av det viktigste med plankingen er at den blir foreviget, det vil si fotografert og publisert på sosiale nettsteder. Skal man gjøre noe skikkelig utfordrende i 2011, er det tross alt helt utenkelig at man ikke skal spre ordet. Det du gjør gjelds ikke helt, hvis ingen ser det.

Trenden med planking startet i Australia, og har spredd seg til alle verdens kriker og kroker. Og det takket være Facebook, som er jungeltelegrafen, nabokjerringa, kirkebakken, postkontoret, nærbutikken, bussholdeplassen, torget og rådhuset i ett. Facebook er alle sosiale mediers mor, selv om det finnes omtrent like mange sosiale medier på internett som det finnes mennesker på kloden.

Hvor ellers enn på Facebook kan du nå over 700 millioner mennesker på én gang med et vellykket stunt? Det må i så fall være i Kina og India, fordi det er de eneste landene som er større enn Facebook målt i antall innbyggere.

Hva er poenget med sosiale medier hvis man bare skal snakke om tulleting som enkling og planking, tenker du kanskje nå?

Vel, tenk hva sosiale medier kunne gjort for menneskeheten hvis de var oppfunnet på for eksempel 1300-tallet? Hvis alle vennene dine hadde blitt med på Facebook-siden "Vi østerdøler som skyr svartedauden-bergensere som pesten",  ville du nok ha raska på for å sjekke det ut, og garantert funnet ut hvordan du kunne overlevd. Så kunne noen andre ha fortalt det videre på mitt elsklings-sosiale nettsted Twitter, der alle journalistene og PR-folkene og øvrige ordspredere bor.

Dermed kunne 75 millioner menneskeliv vært spart under svartedauden. Akkurat som at mange ble advart om tsunamien i Japan i vinter, eller at de undertrykte fikk spredd ordet om opprøret i de mange gamle diktaturstatene som nå står for fall etter at Egypt gikk av hengslene i januar.

I 2011 er det ikke lenger fantasien som setter grenser. Vi har ingen grenser. I hvert fall ikke i forhold til hvor langt vi kan nå med et engasjement. Sosiale medier har opphevet de gamle grensene.

Du trenger faktisk verken å legge deg flat eller kaste deg etter en bil i fart. Alt du trenger er å kunne stave Google.

Velkommen til Ine Therezes konfirmasjon

I anledning at det er konfirmanter i øst og vest for tiden, fant jeg igjen heftet med de råsa sangene og talene (ja, det var faktisk babyråsa på ordentlig) fra min egen konfirmasjon. Det er slike ting man sparer på når man maser seg til eget arkivskap på rommet når man er 10 år.

Her er sangen storesøster Pia Benedicte og lillebror Lars Marius skrev til meg til min konfirmasjon 27. mai 1984. Med eller uten nødrim, jeg blir fortsatt litt rørt av dette.

Til vår kjære søster Ine Thereze

Melodi: Tordenskjold (klassisk bakgrunnsmelodi i 80-tallsfestivitas, men jeg husker ikke lenger melodien selv)

Nummer to i flokken vår
Inesøster her nå står.
Blid og glad og kjekk og grei
det er slik vi kjenner deg.

Du som ganske liten var
rundt og rundt du løpte - snar.
Den lille, blåe vogna di
trilla du med energi.

Stort sett var du snill og grei,
men nåde når vi erta deg!
Din tålmodighet ble brutt
- du med foten trampa trutt.

Dagen din den går så fort
- mye er det du får gjort.
Venner finn's i hver en krå,
og Ine vår de venter på.

Interesser mange er:
Sauer står ditt hjerte nær,
raker plenen ganske fort
- en, to, tre er jobben gjort.

Korsanger du øver på,
kassetter du spille må.
Drømmer om en gutt med stil,
motorsykkel - uten tvil.

Mye rart vi kunne si,
men "moder'n" blir nok ikke bli'
- mye moro har vi hatt,
dertil slåss som hund og katt. 

Fjorten år går veldig fort
mye har du unnagjort,
og i dine ungdomsår
lykke håper vi du får.

Inemor så god og glad
det er slik vi vil deg ha.
Takk for år som nå er gått
i vår lille søskenflokk.

Pugg dette, unngå 17.maistress

Min lørdagskommentar «På innsida» i gårsdagens papirutgave av Østlendingen, regionavis for Hedmark. Østlendingen har hovedkontor i Elverum, der jeg vokste opp - og Østlendingen var avisen hvor jeg hadde min første faste jobb.

Denne spalten skriver jeg hver fjerde lørdag, som regel med hjelp fra gode venner på Facebook og Twitter, som sjenerøst deler av egne opplevelser, som jeg mikser i en suppe med mine egne.

Kommentaren legges dessverre ikke ut på Østlendingens nettside, derfor publiserer jeg den her. Tittelen på kommentaren er identisk med tittelen på dette blogginnlegget:

Har du husket å sjekke at bunaden ikke har krympet fra i fjor? Har du gått inn de nye skoene så du ikke får gnagsår og tror du må amputere begge beina halvveis i toget? Og har du strøket flaggene, skjortene, kjøpt servietter i rødt, hvitt og blått og pugget 17. maiprogrammet så dere ikke går glipp av alt? Og ikke minst, kan du synge både nasjonalsangen og Elverumssangen (eller din lokale nasjonalsang) uten jukselapp?

Hvis du ikke har fått med deg at 17. mai faktisk krever skikkelige forberedelser, inkludert klesalternativer for hele familien - for alle værforhold, er du sannsynligvis enten mann eller barn. Du har trolig også litt dårlig hukommelse og har fortrengt de nasjonaldagene som ble feiret med boblejakke over finstasen eller i knallgul sydvest og dress.

På julaften er i hvert fall butikkene åpne til lunsj, i tilfelle man må ha en nødstrømpebukse eller nødribbe, men på 17. mai må alt som ikke kan kjøpes på en bensinstasjon være i hus i forkant, ellers er du ille ute.

Det blir jo ikke det samme hvis barnet må gå i sjokkrosa crocs og bunad, fordi ingen hadde sjekket at bunadskoene var blitt for små, eller at premien for årets sekke- og potetløp på skolen blir en wunderbaum everfresh og en økonomikanne med spylervæske. Det er faktisk ikke alltid at forandring fryder.

Selv de årene hvor alt er planlagt i god tid og ingenting skal mangle til nasjonaldagen, kan det gå galt. Du bør for eksempel unngå å endre på trofaste tradisjoner.

 I mitt barndomshjem vanket det alltid spekemat, eggerøre, mandelpotet, spinatstuing og flatbrød i hagen etter endte skoleleker på 17. mai. Men et år fant opphavet ut at de ville lage lapskaus i stedet. Maten ble forberedt i god tid før gjestene skulle komme, og en rykende varm kjele med nok mat til å fôre halve Elverum, ble båret ut i hagen. Fordi kjelen var så stor og tung, ble den satt på gresset - uten lokk.

Vår kjære hund Pim, en shetland sheepdog på skarve 6 kilo, var normalt relativt veloppdragen. Men han hadde tross alt aldri før opplevd å bli sluppet ut i hagen alene sammen med et forlokkende matfat av abnorme proporsjoner. I løpet av minutter hadde han spist opp omtrent halvparten av innholdet i lapskauskjelen, ja, sikkert omtrent doblet sin egen vekt.

Imponerende for en så liten fyr, for så vidt, men svært upraktisk når det var dagens middag på selveste nasjonaldagen. Det sømmer seg liksom ikke helt å servere halvspist lapskaus med hundesikkel og et og annet brunt hår på en sådan dag. Redningen ble Basthjørnet bensinstasjon, som ved et mirakel hadde noen pølsepakker igjen i kjøledisken. Mens vi spiste grillpølser, sto Pim inntil hekken og kastet opp som en annen russ.

Etter den 17.maien var det ingen som våget seg på alternativer til spekeskinkemenyen igjen. Vi hadde jo smertelig fått erfare at ved å rikke ved tradisjonene, kan alt ufortsett skje. Det er nesten like utenkelig som en 17. mai uten is, russ og korpsmusikk. 

Egentlig er det litt overraskende at det ikke bare er pensjonister som spiller I korps. Det er tross alt de som er genuine A-mennesker og står opp frivillig lenge før Østlendingen kommer i postkassa om morgenen, og det selv om de ikke er tvunget opp av verken jobb eller skole. 

Min mormor hadde for eksempel vært ideell i et korps, hun står opp omtrent når Ungdommen Nå Til Dags legger deg etter en fest, er utholdende, blid, så godt som rynkefri, har høy underholdningsverdi og er minst like entusiastisk som en 7 år gammel korpsaspirant.

En av de viktigste oppgavene til et korps er tross alt å stå opp før en eneste hane i Hedmark galer, enten det regner, hagler, blåser mild orkan eller snør, fordi de må spille ved kransenedleggelse påminnesmerker og bautaer over hele fylket. Ingen krans uten nasjonalsangen.

Det er tross alt korpsene som slår an tonen når kongen ikke er invitert. Kanskje ikke alltid like klokkeklart klokken 6 om morgenen med stivfrosne fingre og klissvåte noter, men alltid like rørende. Selv det vi ikke kan utstå resten av året, blir rørende på 17. mai. Er du uenig i det, bør du nok tilsette litt mykningsmiddel rundt hjertet ditt.

Korpsene er en mer naturlig del av den norske folkesjela enn brunosten. Og selv de som misliker korpsmusikk sterkt i de fleste andre sammenhenger, blir myke i blikket når de kommer marsjerende med alle skoleklassene hakk i hæl.

17.maitoget er som en eneste stor catwalk. Dere som har bunad er de eneste som er sikre, så lenge stakken fortsatt passer og søljene er nypusset, kan du puste trygt ut. Det er verre med alle oss andre som ikke var så heldige å få bunad til konfirmasjonen og heller ikke har fått somlet oss til å kjøpe det siden. Vi må ha nytt antrekk til nasjonaldagen hvert år. Det burde egentlig stå i grunnloven at det er påbudt.

Når man er voksen, skal man gjerne være litt konservativ og rød, blå eller hvit, uten for dyp utrigning eller med 15 cm stiletter, man skal være ordentlig med stor O. En borger.

Også er det viktig at du husker å ta med deg følgende livsnødvendigheter på vei ut for å se barnetoget, borgertoget og russetoget: gnagsårplaster, ekstra strømpebukser, nål og tråd i tilfelle noen mister en knapp, hårspray, frostvæske. Kleenex, boblejakker, støvler og solkrem til hele familien, mobil, husnøkler, program for dagen, vannflaske, solbriller, paraply, hostesaft, smertestillende, leppestift og et kamera med nytømt minnekort og fulladet batteri. En spekeskinke er også hendig å ha med til enhver tid, for noen kan alltids komme og rappe maten din når du minst venter det. Husk at du også må få plass barnas instrumenter når dagens korps-økt er overstått.

Vi  17.maiveteraner anbefaler derfor veske med hjul for alle nybegynnere med eventuelle ryggproblemer.

Riktig god 17.mai -  og ikke glem å lytte til den brusen som var din barndomssang.

 

(PS! Det er en grunn til at jeg selv feirer 17. mai med å gå i tog rundt bassenget i jobbens feriehus på Gran Canaria)

Les mer i arkivet » Juli 2012 » Desember 2011 » November 2011
Ine Thereze Gransæter

Ine Thereze Gransæter

42, Oslo

Realistisk fatalist og optimistisk pessimist. Blek, anemisk og forvorpen, men noen ganger fattet. Forlanger effektivitet, men også passivitet. Løper etter mitt eget lyse hode. Står stille når det er påkrevd. Liker endring, teknologi, harmoni under eiketreet, shiny shoes, vann, rød leppestift og mennesker som virker.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits